Kampen endte med Liverpool åtte poeng klart på toppen, 11 poeng klart fra Manchester City. Med Everton på de tre nederste, fortsatt to tiår uten seier her. Men du trengte ikke vite noe av det for å forstå forskjellen i prioriteringer. Det var i tone og følelse av spillet, sug og slag av Anfield-atmosfæren, hvem ville ha ballen og hvem ikke. Liverpool ønsket å vinne. Everton ville bare konkurrere. Divock Origi leder Liverpool-festen for å øke presset på Evertons Silva. Les mer
Derbies antas å utfordre den kalde matematikken i ligatabellen. For å opprettholde ortodoksier. Og det var faktisk flyktige øyeblikk her da Everton truet med å dra dette spillet til rare og ukonvensjonelle steder. Svaret deres på å gå 2-0 ned i løpet av 17 minutter var imponerende trassig.For all varmen på Marco Silva, som kanskje ennå ikke er i jobb når du leser dette, var det ingen følelse av implosjon, av verktøy som ble lagt ned. Merkelig nok ser Everton mer ut som et mangelfullt team som prøver å gjenoppbygge under en ny manager enn et dømt team som prøver å riste av seg et gammelt.
Det var faktisk en side her som desperat ønsket det mer. Uvanlig var det laget som endte med å tape 5-2. Dette var ikke en konvensjonell walloping, fordi Liverpool virkelig ikke var veldig bra: fire førstelagsspillere igjen på benken, noen ukarakteristiske dagdrømmer i forsvaret og en merkelig gjennomsiktighet for dem i store perioder. Jürgen Klopp så på randen av kjedsomhet mens han etterpå snakket om å “respektere opposisjonen” som om han nettopp hadde sendt ut et heldig lavere ligalag i tredje runde av Carabao Cup.I væremåte og i handling talte Liverpools ennui bind. Everton ønsket å gjøre byen blå. Liverpool ville bare hente de tre poengene og vende oppmerksomheten mot Bournemouth på lørdag.
Og så ble et mønster satt tidlig. Nesten umiddelbart etter avspark lanserte Liverpool den første av mange farlige innfall. Evertons bakerste fem og midtbane tre presset seg stramt som om de krøllet seg rundt et bål. Foran på egenhånd stålte Dominic Calvert-Lewin seg en lang og ensom natt. Liverpool ønsket å legge øde. Everton ville bare inneholde. I sju minutter la Sadio Mané en farlig ball inn bak forsvaret. Michael Keane ønsket at Jordan Pickford skulle gjøre krav på det. Pickford ville at Keane skulle rydde det.Divock Origi ville ha ballen, og i løpet av et sekund av Everton ubesluttsomhet rundet han keeper og satte Liverpool foran. Femeren: registrer deg og få vår daglige fotball-e-post. av målene i første omgang prøvde en ekte konkurranse kort og spennende å bryte ut. Oppmuntret av Liverpools upresisjon, fortsatte Everton å snike seg unna. Adam Lallana prøvde omtrent fire hælsving på rad og endte opp med å miste ballen på egen banehalvdel. Trent Alexander-Arnold, som til tross for hele hans englehold har en tidvis og herlig glidestrek, var heldig som slapp med gult for å tråkke på Lucas Digne.Over hele banen ble andre baller forlatt, pasninger sildret rett ut av spillet. “Fucking WAKE UP!”, En oppgitt Liverpool-fan i Main Stand brølte da hjemmelaget kjempet for å fjerne linjene.
Men for det meste nøyte Liverpool seg med å drive rolig tilbake til havnen. Mané, ellers pin-skarp, savnet to steinkulde sjanser til å gjøre spillet trygt lenge før Gini Wijnaldums 90-minutters clincher. Xherdan Shaqiri trakk av seg et par louche-overganger. Da Everton gikk tom for pust, krysset Liverpool til seier uten å ha truet med å heve nivået. Facebook Twitter Pinterest Sadio Mané går rundt Evertons keeper, Jordan Pickford.Foto: Alex Dodd – CameraSport / CameraSport via Getty Images
Dette var kanskje den mest talende tiltalen om hvor Everton står i rekkefølgen. Mot sine hardeste rivaler spilte de med ånd og fokus og en solid strategi, og skapte mange sjanser. Liverpool på sin side hvilte sine nøkkelspillere, underpresterte over hele banen og behandlet spillet som lite mer enn en perfekt treningsøkt. Og vant likevel 5-2. På heltid tok Klopp til banen for å slutte seg til spillerne sine for å hilse på alle fire hjørner av bakken og melket applausen. De ønsket å suge opp hvert øyeblikk. Everton ville bare komme seg ut derfra.
Liverpool vil vinne Premier League. Everton vil bare overleve.Vi kan plukke ut kupp og tabber som har ført disse to klubbene til disse to punktene, men i den målte applausen fra Anfield-publikummet lå kanskje den største fornærmelsen. For alle sporadiske utbrudd av sanger var det vanskelig å unnslippe følelsen av at Everton bare er et annet lag nå for Liverpool. Det kan fremdeles være en historie der, en delt blodlinje, en kultur og en tradisjon. Men det har uten tvil aldri føltes som mindre rivalisering.